Å lage filmmusikk

Å lage musikk til bilde, enten det er til levende eller stillbilder, krever at man må kunne ta på seg ulike "komponist-hatter", etter som hva helheten krever. Mange spør meg om det er "jeg eller regissøren som bestemmer". Det er et lite relevant spørsmål. Et mer relevant spørsmål er, hvilke muligheter åpner filmen opp for når det kommer til dette med musikalske uttrykk. De fleste produksjonene jeg har gjort musikk til, har et uttrykk eller budskap som krever noe av meg som komponist, noe jeg må strekke meg etter. Jeg må lage en type musikk jeg antagelig ikke hadde gjort om det ikke hadde vært for nettopp denne produksjonen.

 

Det er viktig at musikken finner sin plass blandt andre av filmens uttrykk, som bilder, klipperytme, og ikke minst resten av lydsiden. Spesielt er det viktig at musikken ikke kommer i konflikt med dialog eller voice-over, men filmens lyddesign krever også plass, og det er lyddesigneren som gjør den endelige lydmix´en, ikke komponisten. Lyddesigneren vet hva alle de ulike smålydene som fottrinn, dørsmell, kleslyder, pust, osv har å si for budskapet, og derfor er det viktig at musikken ikke ligger an til å maskere noen av disse lydene. Derfor låter ofte musikk til film anderledes enn musikk som er ment å skulle stå for seg selv. Det er ofte færre elementer og tydeligere prioriteringer i filmmusikk. Dessuten er den ofte mer transparent, slik at lydeffektene skal kunne høres.

 

Ut fra oppdragsmusikk-tankegangen tenker kanskje enkelte at det kan synes å skulle være vanskelig å finne kjernen i hva som egentlig er Knut, og hans uttrykk. Jeg tror imidlertid at de som kjenner meg, drar kjensel på mitt uttrykk nokså umiddelbart. Tross utfordringer med å skulle tilpasse seg billedsiden, er det ikke noe problem å holde på sin særegnehet. Musikken må komme fra innenfra, ellers blir den ikke bra!