Georgia

 

 

 

 

 

Freedom Square i Tbilisi, enden av hovedgaten Rustavelli avenue.

Overraskelsen var stor da Mats Claesson v. Musikkhøgskolen spurte meg om jeg kunne tenke meg å undervise i musikkteknologi ved Musikkonservatoriet i Tbilisi, Georgia i et par år! Musikkhøgskolen hadde et prosjekt gående i landet, og Mats var ansvarlig for å opprette en komplett musikkteknologiavdeling ved Konservatoriet, både mht. utstyr og fagplaner. Han var på utkikk etter noen som kunne forfatte undervisningsmateriell og ta seg av undervisningsdelen.

 

 

Georgia var et land jeg visste lite om, om vi da ser bort fra erindringen av noen Dagsrevy-innslag som omhandlet uroligheter i forb. m. uoverensstemmelser med Russland.

Jeg fikk ganske raskt en klar forståelse for at dette landet lå for lang borte til å kunne regnes som et av de landene vi vanligvis kaller for Østblokkland, slik som Romania eller Bulgaria.

 

 

 

Kort om Georgia

Georgia er et lite og ganske fredelig land som ligger mellom Svartehavet og Det Kaspiske hav, nord for Aserbadjan, Armenia og Tyrkia. I nord deler Georgia fjellkjeden Kaukasus med Russland. Dette er Europas utpost, og befolkningen regner seg like mye som Asiatere som Europeere. Landet totalt har bortimot 5 millioner innbyggere hvor ca. 1 1/2 million bor i hovedstaden Tbilisi eller i områdene rundt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kaukasus ligger nord for slettelandskapet

 

Georgiere er svært gjestfrie! En gjest regnes som en gave, noe som lett lar seg erfare. Det er lett å bli venn med en georgier, og som tilreisende blir man svært godt mottatt.

 

I Georgia står tradisjon veldig sterkt. Alle georgiere kan sin historie, de bruker den og er stolte av den. Tradisjonen er på mange måter med rundt i dagliglivet på en annen måte enn i Norge.

 

 

Tbilisi by night

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nilla, Mariam, Isak og Manana på altanen til restauranten ved TV-tårnet

 

Tbilisi

 

თბილისი

 

Tbilisi er en by med mange kontraster. Den er et møte mellom Europa og Asia, kirke og hverdag, Sovjet-bebyggelse i grå betong og gammel forfallen trehusbebyggelse med detaljer og utskjæringer som vitner om gammel velstand, krydret med moderne signalbygg. Alt i et tett flettverk. Du kan føle deg helt trygg når du går rundt i byen. Få hovedsteder har så lite kriminalitet som Tbilisi.

 

 

 

Tbilisi med det karakteristiske TV-tårnet

 

Gamlebyen

Bostedsområde nær sentrum

Like i nærheten

 

Byen ble i sin tid etablert rundt varme kilder, et oppkomme av svovel-luktende vann. Kildene finnes der fortsatt, og rundt disse befinner gamlebyen seg, en vakker bydel med mye trehusbebyggelse. Her har ikke Sovjet-estetikken gjort inntog, og den gamle bebyggelsen har blitt tatt godt vare på.

Ikke langt unna de varme kildene

 

De varme kildene

 

Mens selve sentrum i en viss grad består av eldre bygninger i mur og tre med ornamenter og utskjæringer, består mange av Tiblisis forsteder av endeløse rekker med grå betongblokker. Skal du kjøre heis her, risikerer du å måtte benytte en myntautomat hvor man må putte på noen slanter for å få heisen til å gå.

De øverste syv etasjene av en ca 20-etasjers høy forstads-boligblokk

 

Forstadsområde

 

Av kjente nordmenn i Tbilisi er det ikke så mange, men vi kan nevne at Knut Hamsun bodde på Hotell London etter at han, euforisk til sinns, kom vandrende over Kaukasusfjellene. Hotell London finnes ikke lenger, men den slitte oppgangen står der, og man kan stikke hodet inn porten og oppleve en aning gammel velstand.

 

Dagny Juel hadde på sin side et tragisk møte med denne byen. I huset ved siden av Hotell London, Grand Hotell, endte hun sine dager da hun ble skutt av en beunder.

Oppgangen i forhenværende Hotell London

Språk

De ikke bare snakker sitt eget språk, men Georgia har også sitt eget skriftspråk! Ordene kan for oss oppleves som lange og litt kronglete og skriften ser ut som vakre border og halvsirkler som streker seg ut i lengderetning. Georgierne må, med alle språkets stavelser, ta seg god tid når de snakker: Hallo heter f.eks. "Garmajoba",  Takk heter "Madloba", som du kanskje ser er det lite vi kan relatere til i språkfamilier som er kjent for oss. Den voksne eller eldre delen av befolkningen kan en del russisk, men det virker som engelskundervisningen av de unge ikke har kommet helt i gang etter frigjørigen fra Sovjet. Det medførte utfordringer for en stakkars Nordmann: Jeg var nødt til å undervise med tolk, noe jeg aldri har gjort før. Heldigvis hadde jeg allerede hatt Mariam fra Georgia som student ved Musikkhøgskolen i Oslo, og jeg visste hun var dyktig både i engelsk og i musikkteknologi. Mye av fagterminologien viste seg imidlertid å være vanskelig å oversette til Georgisk fordi det ikke fantes motsvarigeter til mange av de engelske begrepene i det georgiske språket. Input og output viste seg f.eks. å være blant dem.

 

Musikk

Jeg forstod tidlig at det ikke bare var skriftspråk som var særegent for landet. Den vokalbaserte folkemusikken stod også svært sentralt, noe vi tidlig fikk oppleve gang på gang. Var man samlet på restaurant eller i privat selskap, var det alltid noen som begynner å synge. Alle deltok, glade melodier, melankolske, verdslige, kristne, spilte ingen rolle, alle var med og sang!

 

En dag ble vi av våre nærmeste medarbeidere, Mariam og Manana og hennes svoger, bedt med på en tur til den avsidesliggende kirken Shio-Mgvime som skulle ha en særegen flott akustikk: Etter en biltur på et par timer hvorav den siste halvtimen foregikk seg på en meget støvete grusvei hvor stener og grus smalt stygt oppunder bilens underside, kom vi til et vakkert kirkekompleks i en fjellside

Shio-Mgvime, kirken i fjellsiden

Flott akustikk!

 

Atmosfæren var svært fredelig og litt høytidelig. Det var ikke lov å fotografere i kirken, men jeg fikk tatt et bilde med lang lukkertid ved å sette kameraet fra meg i ønsket retning, og trykke ned utløseren mens jeg samtidig kremtet diskret, uten at noen la merke til det.

 

Litt senere, uten forvarsel begynte våre tre bekjente å synge en vakker georgisk sang og rommet ble fylt med toner. Som georgiere flest nøyde de seg ikke med å synge melodistemmen unisont. Uten nærmere avtale laget de et komplett trestemt arrangement der på stedet. Jeg vet ikke om det var overraskelsen og initiativet som gjorde det så vakkert. Når jeg imidlertid hører opptaket etterpå, for det var en liten bærbar recorder som rent tilfeldigvis stod i opptak, forstår jeg at det ikke bare var det. Selv om det langt fra er perfekt, er det noe med stemningen i sangen som er så fin og nærmest ugjenkallelig.

 

Normann i Georgia

Det er ikke så veldig mange nordmenn som har slått seg ned i dette området av verden. Nordmannen Svend Waage ble imidlertid så fascinert av den georgiske folkemusikken og sangtradisjonen at han valgte å flytte til Tbilisi. Han har bl.a. bakgrunn fra Det Norske Solistkor og Gli Scapoli. I Georgia bruker han tiden bl.a. på georgisk sang i ulike vokalensembler, pluss at han i gjennom sitt firma Cultural travel spesialsyr opplevelsesturer i Georgia for turister, noe som kan være verdt å få med seg! Forøvrig kan det være verdt å nevne at dette er mannen som sammen med sin kone har oversatt Karius og Baktus til Georgisk

 

Knut, Silje Marie fra NMH og Svend på restaurant Pur Pur

 

 

Med sitt særegne toalettrom med vask

Andre siden av restaurant Pur Pur

Og når vi snakker om musikk: Under en stor demonstrasjon, som ble avholdt i byens sentrumsgater, hvor det lett kunne utvikle seg til uroligheter, ble det plassert ut store høyttspillende musikkanlegg som spilte stolt, men samtidig litt melankolsk, seiersfylt, rolig popmusikk med en kraftfull rolig mannsstemme som melodibærer. Om dette ble gjort for å hindre at demonstrantenes gemytt løp løpsk, vet jeg ikke, men jeg er sikker på at det hadde en beroligende effekt. Hele demonstrasjonen forløp sømmelig og ordnet. Hvem kan slåss når de blir omgitt med melankolsk stolt rolig musikk?

Kirken

Georgia har en flott dypgripende og bred kristen tradisjon. Man kan innimellom observere unge personer på vei til jobb i rask gange med stresskoffert på Rustavelli avenue , hovedgaten i Tbilisi, stoppe foran en kirke, korse seg, ha en kort stund alene med Gud midt på gaten, for så å gå i rask gange videre. Flott ikke sant!

 

Flere av de unge kvinnene vi arbeidet med, tok oss med til kirker de ønsket å vise oss, tok på seg sjal over hodet før de gikk inn i det hellige bygget, kysset dørkarmen, tente lys og hadde en fin stund før man blide og fornøyde gikk ut i sola igjen.

 

Ved et av våre besøk i Sameba-kirken, Tbilisi´s største kirke, viste det seg at kardinalen var der for å velsigne folk med noen utvalgte etternavn. Kirka var propp full av mennesker med de respektive etternavnene og det var høy stemning. Stearinlys i mengder, sang og musikk. Etterpå ble grupper av mennesker fotografert utenfor kirken, medbragt bilder av eldre slektninger, med samme etternavn, osv.

 

 

 

Velsignelse av slekter med utvalgte etternavn i Sameba-kirken

Jvari Kirke

Kristendommen kom til Georgia allerede på 400-tallet, og størstedelen av den georgiske befolkning regner seg som ortodokse kristne. Ikke gresk eller russisk ortodokse, men ortodokse.

 

 

 

 

Mat og drikke

Det går ikke an å omtale georgisk kultur uten å nevne mat og drikke. Måltidene var ofte enorme. Det var ikke en eneste gang at jeg kom tilbake til Norge med noe matlyst å snakke om.

 

Under festmiddager, og en georgier benytter enhver anledning til å ta seg en fest, bæres det in tallerken på tallerken med ulike retter, som alle kan forsyne seg av. Til slutt står det ofte flere lag med tallerkener på bordet, den ene oppå den andre.

 

Prisen er definitivt heller ikke avskrekkende: Full servering av mat og drikke på en av byens fine restauranter kan beløper seg ofte til under en norsk hundrings pr pers.

 

I Sameba

Glade musikkstudenter utenfor Sameba-kirken

Mariam, Manana, Mananas svoger og Mats

Ostebrødet Khachapori til venstre bak flasken og Khinkali (dumplings) på midten av bordet

 

Servering i forbindelse med nytt lydstudio

 

I forberedelsene til åpningen av konservatoriets lydstudio ble det brukt minst like mye tid på å diskutere hva slags mat som skulle serveres, som på hvordan studioet skulle presenteres.

 

Georgierne har sine egne matretter: Khinkali (eller dumplings, på engelsk), Khachapori (et pizzalignende ostebrød) var hverdagsmat, men ble også servert i gode lag. Kjøtt og ulike former for brødbakst var sentrale deler av et hvert måltid, med det resultat at mange georgiere, spesielt menn, hadde en del ekstra kilo å bære på. Det fantes også rikelig med salater, men disse var ofte fiffet opp med sauser, dressinger eller annet tungt tilbehør for smakens del, og salat slik som vi kjenner det, som noe rent og lett, var ikke spesielt vanlig der jeg var. Dette forundret meg, siden vi var i et land med en stor grønsaksproduksjon og hvor sunn og lett mat derfor er tilgjengelig.

 

Når det gjelder vin står Georgia i en særstilling! Selv jeg med mitt avmålte forhold til alkoholholdige drikker, kunne ikke unngå å få med meg hvilken rolle vin og vinproduksjon hadde i det georgiske samfunn. Ved ankomst Georgia, fikk vi reisende ved et par anledninger til og med utdelt en flaske vin på flyplassen som velkomstgave. Vin er en av Georgias store eksportvarer, og den er dypt forankret i georgisk kultur.

 

Georgia er et fjelland, og vannet er av god kvalitet, og er fullt drikkbart rett fra springen, akkurat som i Norge. Det var flere ulike

boblevannprodusenter, som Borjomi, en georgisk variant av Farris eller Ramlösa.

 

 

Handle

I Georgia går man på markeder, eller bazroba´s. En bazroba er en samling med masse små butikker som selger det mest utrolige. Her kan man få kjøpt alt fra en kvart sau, bilmotordeler, leker, sovjetiske krigsmedaljer og pakninger til vannkrana som lekker. Noen markeder er innendørs, andre utendørs. Det kan være veldig morsomt å titte, men det er langt mellom godbitene. Imidlertid er de ikke så sjeldne at det ikke er verdt å sjekke….

Mats og Mariam skal kjøpe loddebolt til studioet

 

                   En dame som selger georgisk godteri ved et marked utenfor byen.

Disse pølselignende sakene er frukt og bær som er kokt med stivelse og fylt med valnøtter

Bo / overnatting

Behovet for tung mat ble altså vanligvis ettertrykkelig dekket. Om vi bodde på det vesle koselige pensjonatet Lia guesthouse, skjedde dette som oftest allerede ved frokostbordet. Pensjonatet var drevet av Lia selv, en omtenksom, omsorgsfull kvinne, som var vant til å stå opp midt på natten for å ta i mot gjester som kom med Lufthansaflygningen som landet v. 2-3-tiden om morgenen, eller som skulle reise til Munchen med det samme flyet en time senere.

 

Pensjonatet lå i kort avstand fra Konservatoriet, og bestod av 6 - 7 rom med et utvalg fine gamle møbler og en trapp med litt knirk. I bakgården var det en fin altan hvor gjestene kunne sitte å nyte varme kvelder og prate sammen. Lia hadde gratis wifi og gratis flaskevann. Engelskkunnskapen var riktignok ikke så mye å henge i juletreet, Men Lia var enkel å kommunisere med, og vi fant alltid ut av ting.

 

Selvfølgelig var også de store hotellkjedene representert i byen, men da snakker vi om vanlige hoteller. Vi var imidlertid godt fornøyd med Lia, og ville heller bo der.

 

Frokost for én person på Lia´s

Kjønn/Likestilling

Georgiske kvinner er arbeidsomme og samvittighetsfulle, de gjør sine oppgaver både i jobb og privat, men mange er preget av tidligere Sovjet-tankegang om at avgjørelser ta´s et nivå opp, hos instanser som velger å flytte ansvaret ytterligere et nivå opp, osv. Georgiske menn har imidlertid det sosiale nettverket og dermed også forbindelsene ut i samfunnet, men de har ikke alltid like høy virketrang. Bevares, det finnes menn som stuper inn i arbeidsoppgavene og utfører dem med entusiasme, og presisjon, og som leverer varer når de skal, som f.eks. Dato, en vaktmester på konservatoriet som var en svært sentral person i oppbyggingen av lydstudioet. Iderik, entusiastisk og presis i leveringer. Bygde flotte IKEA-lignende skap i et land som aldri har sett et IKEA-varehus. Alt uten å blunke!

 

Allikevel, skulle man ha tak i noe som ikke befant seg i en butikk der og da, var leveringstiden lang og unskyldningene for sendrektigheten mange.  I musikkbutikker hvor det jobbet flest menn, gikk det ofte svært trått, merkelig nok. Vi stod og ventet med cash i hånda for å kjøpe utstyr til studioet. Hadde de muligens produktet vi ønsket inne på lager? Var det mulig å få det derifra og ut i butikken kanskje? Kanskje vi kunne være så heldige å få kjøpt det også?  Litte skjedde…… Vår erfaring var derfor at det er best å satse på kvinner for å få ting gjort.

 

I hjemmet er tilsynelatende kvinnen sjefen, i alle fall når det gjelder husets gjøremål. Vi spurte flere kvinner om likestilling. Alle de vi spurte om var enige om at georgiske menn var aktive i husarbeid og oppfølging av familie. Overraskelsen var imidlertid stor for en ung moderne opplyst georgisk kvinne jeg pratet med, når hun hørte at det var naturlig for norske menn også å kunne vaske tøy! Når hun i tillegg hørte at norske menn ikke var fremmed for deretter å stryke dette tøyet, var forundringen komplett.

Bil i Georgia

Som Sven Waage uttrykte det: "Om man ser bort fra høy fart, alkohol og farlige forbikjøringer, er trafikken i Tbilisi ganske smidig og fleksibel". Biler er statussymbol til en overkommelig pris, sertifikat er nokså enkelt å få, sykler finnes ikke (eller det er ingen som tør å sykle) og når jeg forteller at hovedgaten i Tbilisi, Rustavelli avenue er en 6-felts hovedvei med relativt stor fart og en del bilhorn, siet vel det sitt.

Biler finner du over alt. Er du fotgjenger må du finne deg i å vike. Det er livsfarlig å krysse Rustavelli. Skal man over til den andre siden av gaten finnes det noen underganger hist og her.

Å ha sitt personlige bilskilt kan synes å være viktig for georgiere. Det finnes omtrent ikke en bil hvor skiltene ikke har en mening, enten andre kan forstå den eller ei.

 

En landlig bensinstasjon, med et fiffig navn

 Reise østover

Kart over de to reisene, østover og vestover

Fordelene med å reise til Georgia for å jobbe på den måten som jeg har gjort, er at man møter mennesker og kommer inn i samfunnet på en annen måte enn som turist. Ulempen er at man er der for å .. ja, nettopp, - jobbe, og da har man ikke så mye fritid. Jeg skulle gjerne ha brukt mer tid på å reise i landet, spesielt i fjellene. Det var det dessverre ikke tid til. Derimot fikk jeg et par fine turer, en østover fra Tbilisi, og en vestover:

 

På min nest siste tur til Georgia hadde Manana og jeg avtalt å reise rundt i distriktet øst for Tbilisi, og derfor bestilt en taxi. Det viste seg å være en Toyota-”jeep” av passende eldre årgang, som skulle kjøre oss rundt i Kakheti-distriktet, som lå et par timers kjøring av gårde. Sjåføren, en svært sympatisk mann i sin beste alder, skulle ha 200 lari (ca 700 kr) for oppdraget. Vi startet om morgenen og var borte frem til mørket hadde lagt seg.

 

I det turen startet og veiene var som verst, og det humpet noe voldsomt, kommenterte vår sjåfør at ”veiene var kanskje ikke så bra, men bilen er i topp stand, så dette skulle nok gå bra”. Med tanke på den øvrige kjørekulturen i Georgia var jeg ikke fullt så sikker. Ville dette gå bra? Tja.

 

På vei til Telavi, Kaukasus i bakgrunnen

 

Utenfor et marked i Tellavi. Toyota med sjåføren. Manana til høyre

 

Første stopp var byen Telavi, men før vi kom dit passerte vi over en fjellkjede med utsikt mot Kaukasus. Kaukasus lå som en kulisse hele første del av turen, et mektig syn. Ved ankomst Telavi var vi bl.a. innom et interessant marked med mulighet for innkjøp av en stor mengde krydder.

Manana hjelper meg å kjøpe krydder på markedet i Telavi

Vi besøkte også flere sentrale kirker, noe som bl.a. Manana var svært glad for. Dette har lenge vært hennes ønske og jeg forstår at det er ikke alltid så lett for Georgiere å reise, selv i sitt eget land, når ressursene ikke er der. Vår sjåfør var aktivt deltagende ved hvert kirkebesøk og fortalte historie, samt tente stearinlys så fort muligheten bød seg.

Etter et par timers kjøring, ca. 2 -3 mil fra grensen mot Azerbajan kom vi til byen Sighnagi og kirken/klosteret hvor St. Nino ligger begravet. St. Nino innførte kristendommen i Georgia rundt år 400. Unesco har fredet mange av stedene vi besøkte, hvilket burde tale for seg.

Middagen ble inntatt på en restaurant i det solen gikk ned over slettelandskapet, fortsatt med Kaukasus i bakgrunnen. Sjåføren bestilte ved disken, og maten smakte godt. Da jeg skulle betale for gildet, viste det seg at sjåføren hadde kommet meg i forkjøpet og betalt det hele. Det lot seg ikke gjøre å overbevise ham om at han ikke ville tjene mye på oppdraget om han skulle betale ca. 70 av de 200 lari-ene på middag til oss alle. Jeg fikk opplyst at vi nå var venner, og det var selvklart at det var han som betalte. Jeg opplevde dette som ”for gæli”. På tilbaketuren la jeg en strategi, som til alt hell viste seg å fungere: Ved ankomst Tbilisi samlet jeg først sammen alt pikkpakk, så takket jeg sjåføren hjertelig for en fin opplevelse, gav ham pengene som ved første øyekast så ut til å være 200 lari, men som viste seg å bestå av 300, noe vedkommende sjåfør ikke rakk å se før jeg i rask gange i motsatt retning av bilens kjøreretning forsvant i mørket. . . .  . .

 

Så tilbake til spørsmålet mitt: Hadde denne kjøreturen gått bra? Det var tydelig at vi hadde med en erfaren sjåfør å gjøre, men: Ved hjemkomst denne dagen kunne jeg oppsummere med at vi 1) i god fart hadde fått en hund på størrelse med en liten ponny opp på panseret. Hunden hylte som en stukken gris, og sprang av gårde langt unna vår rekkevidde. Vår sjåfør fikk, da han var ute for å se om panseret hadde fått noen bulker, opplyst av en tilskuer at han kjente til hunden fra før og at ”hunden var og ble dum, fordi dette var ikke første gangen”. 2) kjørt ned en høne. Denne flaksende høna kom ut i veien fra venstre side, greide akkurat å redde seg unna forhjulet på en (for oss) møtende bil i venstre felt, men var av naturlige grunner ikke oppmerksom på oss, som kom i motsatt retning, noe den uheldigvis burde vært klar over. Vår sjåfør snudde seg mens han kjørte videre, så på oss og trakk på skuldrene, og fortsatte.

 

 I forgrunnen: Arven etter Sovjet, i bakgrunnen borgen i Telavi

Reise vestover

Ved mitt neste og siste besøk i Georgia var min kone Nilla, og min yngste sønn Isak med. Manana og jeg kontaktet den samme sjåføren for å utforske andre områder i Georgia. Denne gangen gikk turen vestover fra Tbilisi. Flere kirker ble besøkt på denne turen også.

 

Vi avla også Stalins fødeby Gori et kort besøk. Her så vi kulehull og andre ødeleggelser etter Russlands angrep mot utbryterrepublikken Sør Ossetia i 2008. Sør Ossetia ligger bare noen få mil unna og det ble kjempet kamper helt inn i Gori.

Vi var ikke så interessert i det store Stalinmuseet i byen, så det besøkte vi ikke.

 

Ikke langt unna var landsbyen Uplistikhe, som var bygd av grotter i fjellsiden. Her har det levd et helt samfunn.

 

 

Grottelandsbyen Uplistikhe

Til slutt gikk turen til Mtskheta, Georgias hovedstad frem til ca år 500 e. Kr. Byen er fortsatt en åndelig hovedstad med en stor katedral. Den dagen vi var der, foregikk det åpning av en kiste til en helgen. Det var lange køer av folk utenfor katedralen

 

 

Luene i Mtskheta: Isak, Knut og Nilla

Musikkonservatoriet i Tbilisi

En sovjetisk bygd lastebil, et vanlig syn når man ferdes langs veiene

 

Historien om Tonika - den russiske el-gitar

I vinduet til en liten instrumentmakerbutikk var det noe som tiltrakk min oppmerksomhet. Ved siden av en vanlig billig Les Paul-kopi, hang det noe som minnet om en avsagd Strat-bastard. Jeg kunne ikke gå forbi vinduet. Var det en elgitar jeg ikke kjente til? Jeg gikk inn. Ekspeditøren i butikkken sa jeg heller burde kjøpe Les Paul-kopien og argumenterte med at den var mye bedre, men kjøpet av Tonika, en russisk bygd elgitar, antagelig fra slutten av 60-tallet, var uungåelig! Den kostet 100 Lari (ca 350 kr) og passet fint i kofferten min når jeg tok av halsen.

 

Jeg søkte informasjon på nettet og på siden Cheezy Guitars fant jeg ut at dette antagelig var modell EGS-650 laget i Sverdlovsk. På denne nettsiden beskrives lyden av dette instrumentet som "suitable for anything but music". Ikke verst! Instrumentet er ikke forsynt med vanlig stor Jack-utgang, men Sovjeterne har forsøkt å innføre en ny standard ved å sette inn en 5-pins DIN-plugg (noe som ligner en MIDI-plugg) for de som husker den. Siden halsen ikke har innlagt stålinnlegg, har båndene oppover halsen blitt slipt ned til et nivå hvor man ikke kjenner friksjonen av dem om man stryker oppover halsen. Instrumentet er svært tungt, og siden utsvinget man skal lene høyre underarm mot, når man spiller, ikke er der, forekommer instrumentet som vanskelig å holde.

Nå henger gitaren fint på veggen hjemme og venter på en aldri så liten restaurering. Jeg gleder meg til å høre lyden av den gjennom min Mesa Boogie, eller kanskje jeg først skal prøve den igjennom min Tandberg Sølvsuper 4 radio med rør!