Georgia var et land jeg visste lite om, om vi da ser bort fra erindringen av noen Dagsrevy-innslag som omhandlet uroligheter i forb. m. uoverensstemmelser med Russland.
Jeg fikk ganske raskt en klar forståelse for at dette landet lå for lang borte til å kunne regnes som et av de landene vi før i tiden kalte "Østblokkland", slik som Romania eller Bulgaria.  

Kort om Georgia

Georgia er et lite og ganske fredelig land som ligger mellom Svartehavet og Det Kaspiske hav, nord for Aserbadjan, Armenia og Tyrkia. I nord deler Georgia fjellkjeden Kaukasus med Russland. Dette er Europas utpost, og befolkningen regner seg like mye som Asiatere som Europeere. Landet totalt har bortimot 5 millioner innbyggere hvor ca. 1 1/2 million bor i hovedstaden Tbilisi eller i områdene rundt.

Kaukasus ligger nord for slettelandskapet

Tbilisi by night

Georgiere er svært gjestfrie! En gjest regnes som en gave, noe som lett lar seg erfare. Det er lett å bli venn med en georgier, og som tilreisende blir man svært godt mottatt.
I Georgia står tradisjon veldig sterkt. Alle georgiere kan sin historie, de bruker den og er stolte av den. Tradisjonen er på mange måter med rundt i dagliglivet på en annen måte enn i Norge.

Tbilisi

თბილისი

Tbilisi er en by med mange kontraster. Den er et møte mellom Europa og Asia, kirke og hverdag, Sovjet-bebyggelse i grå betong og gammel forfallen trehusbebyggelse med detaljer og utskjæringer som vitner om gammel velstand, krydret med moderne signalbygg. Alt i et tett flettverk. Du kan føle deg helt trygg når du går rundt i byen. Få hovedsteder har så lite kriminalitet som Tbilisi.

Tbilisi med det karakteristiske TV-tårnet

Gamlebyen 

Bostedsområde nær sentrum

 Like i nærheten

Byen ble i sin tid etablert rundt varme kilder, et oppkomme av svovel-luktende vann. Kildene finnes der fortsatt, og rundt disse befinner gamlebyen seg, en vakker bydel med mye trehusbebyggelse. Her har ikke Sovjet-estetikken gjort inntog, og den gamle bebyggelsen har blitt tatt godt vare på. 

De varme kildene

Mens selve sentrum i en viss grad består av eldre bygninger i mur og tre med ornamenter og utskjæringer, består mange av Tiblisis forsteder av endeløse rekker med grå betongblokker. Skal du kjøre heis her, risikerer du å måtte benytte en myntautomat hvor man må putte på noen slanter for å få heisen til å gå. 

Forstadsområde

Oppgangen i forhenværende Hotell London

Av kjente nordmenn i Tbilisi er det ikke så mange, men vi kan nevne at Knut Hamsun bodde på Hotell London etter at han, euforisk til sinns, kom vandrende over Kaukasusfjellene. Hotell London finnes ikke lenger, men den slitte oppgangen står der, og man kan stikke hodet inn porten og oppleve en aning gammel velstand.

Dagny Juel hadde på sin side et tragisk møte med denne byen. I huset ved siden av Hotell London, Grand Hotell, endte hun sine dager da hun ble skutt av sin elsker. 

Atmosfæren var svært fredelig og litt høytidelig. Det var ikke lov å fotografere i kirken, men jeg fikk tatt et bilde med lang lukkertid ved å sette kameraet fra meg i ønsket retning, og trykke ned utløseren mens jeg samtidig kremtet diskret, uten at noen la merke til det. 

Litt senere, uten forvarsel begynte våre tre bekjente å synge en vakker georgisk sang og rommet ble fylt med toner. Som georgiere flest nøyde de seg ikke med å synge melodistemmen unisont. Uten nærmere avtale laget de et komplett trestemt arrangement der på stedet. Jeg vet ikke om det var overraskelsen og initiativet som gjorde det så vakkert. Når jeg imidlertid hører opptaket etterpå, for det var en liten bærbar recorder som rent tilfeldigvis stod i opptak, forstår jeg at det ikke bare var det. Selv om det langt fra er perfekt, er det noe med stemningen i sangen som er så fin og nærmest ugjenkallelig. 

Og når vi snakker om musikk: Under en stor demonstrasjon, som ble avholdt i byens sentrumsgater, hvor det lett kunne utvikle seg til uroligheter, ble det plassert ut store høyttspillende musikkanlegg som spilte stolt, men samtidig litt melankolsk, seiersfylt, rolig popmusikk med en kraftfull rolig mannsstemme som melodibærer. Om dette ble gjort for å hindre at demonstrantenes gemytt løp løpsk, vet jeg ikke, men jeg er sikker på at det hadde en beroligende effekt. Hele demonstrasjonen forløp sømmelig og ordnet. Hvem kan slåss når de blir omgitt med melankolsk stolt rolig musikk? 

Kirken

Georgia har en flott dypgripende og bred kristen tradisjon. Man kan innimellom observere unge personer på vei til jobb i rask gange med stresskoffert på Rustavelli avenue , hovedgaten i Tbilisi, stoppe foran en kirke, korse seg, ha en kort stund alene med Gud midt på gaten, for så å gå i rask gange videre. Flott ikke sant!

Flere av de unge kvinnene vi arbeidet med, tok oss med til kirker de ønsket å vise oss, tok på seg sjal over hodet før de gikk inn i det hellige bygget, kysset dørkarmen, tente lys og hadde en fin stund før man blide og fornøyde gikk ut i sola igjen.

Ved et av våre besøk i Sameba-kirken, Tbilisi´s største kirke, viste det seg at kardinalen var der for å velsigne folk med noen utvalgte etternavn. Kirka var propp full av mennesker med de respektive etternavnene og det var høy stemning. Stearinlys i mengder, sang og musikk. Etterpå ble grupper av mennesker fotografert utenfor kirken, medbragt bilder av eldre slektninger, med samme etternavn, osv. 

I forberedelsene til åpningen av konservatoriets lydstudio ble det brukt minst like mye tid på å diskutere hva slags mat som skulle serveres, som på hvordan studioet skulle presenteres.

Georgierne har sine egne matretter: Khinkali (eller dumplings, på engelsk), Khachapori (et pizzalignende ostebrød) var hverdagsmat, men ble også servert i gode lag. Kjøtt og ulike former for brødbakst var sentrale deler av et hvert måltid, med det resultat at mange georgiere, spesielt menn, hadde en del ekstra kilo å bære på. Det fantes også rikelig med salater, men disse var ofte fiffet opp med sauser, dressinger eller annet tungt tilbehør for smakens del, og salat slik som vi kjenner det, som noe rent og lett, var ikke spesielt vanlig der jeg var. Dette forundret meg, siden vi var i et land med en stor grønsaksproduksjon og hvor sunn og lett mat derfor er tilgjengelig.

En dame som selger georgisk godteri ved et marked utenfor byen. Disse pølselignende sakene er frukt og bær som er kokt med stivelse og fylt med valnøtter

Bo / overnatting

Behovet for tung mat ble altså vanligvis ettertrykkelig dekket. Om vi bodde på det vesle koselige pensjonatet Lia guesthouse, skjedde dette som oftest allerede ved frokostbordet. Pensjonatet var drevet av Lia selv, en omtenksom, omsorgsfull kvinne, som var vant til å stå opp midt på natten for å ta i mot gjester som kom med Lufthansaflygningen som landet v. 2-3-tiden om morgenen, eller som skulle reise til Munchen med det samme flyet en time senere.

Pensjonatet lå i kort avstand fra Konservatoriet, og bestod av 6 - 7 rom med et utvalg fine gamle møbler og en trapp med litt knirk. I bakgården var det en fin altan hvor gjestene kunne sitte å nyte varme kvelder og prate sammen. Lia hadde gratis wifi og gratis flaskevann. Engelskkunnskapen var riktignok ikke så mye å henge i juletreet, Men Lia var enkel å kommunisere med, og vi fant alltid ut av ting. 

Selvfølgelig var også de store hotellkjedene representert i byen, men da snakker vi om vanlige hoteller. Vi var imidlertid godt fornøyd med Lia, og ville heller bo der. 

Frokost for én på Lia guesthouse

Kjønn/Likestilling

Georgiske kvinner er arbeidsomme og samvittighetsfulle, de gjør sine oppgaver både i jobb og privat, men mange er preget av tidligere Sovjet-tankegang om at avgjørelser ta´s et nivå opp, hos instanser som velger å flytte ansvaret ytterligere et nivå opp, osv. Georgiske menn har imidlertid det sosiale nettverket og dermed også forbindelsene ut i samfunnet, men de har ikke alltid like høy virketrang. Bevares, det finnes menn som stuper inn i arbeidsoppgavene og utfører dem med entusiasme, og presisjon, og som leverer varer når de skal, som f.eks. Dato, en vaktmester på konservatoriet som var en svært sentral person i oppbyggingen av lydstudioet. Iderik, entusiastisk og presis i leveringer. Bygde flotte IKEA-lignende skap i et land som aldri har sett et IKEA-varehus. Alt uten å blunke! 

Allikevel, skulle man ha tak i noe som ikke befant seg i en butikk der og da, var leveringstiden lang og unskyldningene for sendrektigheten mange.  I musikkbutikker hvor det jobbet flest menn, gikk det ofte svært trått, merkelig nok. Vi stod og ventet med cash i hånda for å kjøpe utstyr til studioet. Hadde de muligens produktet vi ønsket inne på lager? Var det mulig å få det derifra og ut i butikken kanskje? Kanskje vi kunne være så heldige å få kjøpt det også?  Litte skjedde…… Vår erfaring var derfor at det er best å satse på kvinner for å få ting gjort. 

I hjemmet er tilsynelatende kvinnen sjefen, i alle fall når det gjelder husets gjøremål. Vi spurte flere kvinner om likestilling. Alle de vi spurte om var enige om at georgiske menn var aktive i husarbeid og oppfølging av familie. Overraskelsen var imidlertid stor for en ung moderne opplyst georgisk kvinne jeg pratet med, når hun hørte at det var naturlig for norske menn også å kunne vaske tøy! Når hun i tillegg hørte at norske menn ikke var fremmed for deretter å stryke dette tøyet, var forundringen komplett.

Bil i Georgia

Som Sven Waage uttrykte det: "Om man ser bort fra høy fart, alkohol og farlige forbikjøringer, er trafikken i Tbilisi ganske smidig og fleksibel". Biler er statussymbol til en overkommelig pris, sertifikat er nokså enkelt å få, sykler finnes ikke (eller det er ingen som tør å sykle) og når jeg forteller at hovedgaten i Tbilisi, Rustavelli avenue er en 6-felts hovedvei med relativt stor fart og en del bilhorn, siet vel det sitt. 

Biler finner du over alt. Er du fotgjenger må du finne deg i å vike. Det er livsfarlig å krysse Rustavelli. Skal man over til den andre siden av gaten finnes det noen underganger hist og her. 

Å ha sitt personlige bilskilt kan synes å være viktig for georgiere. Det finnes omtrent ikke en bil hvor skiltene ikke har en mening, enten andre kan forstå den eller ei. 

Kart over de to reisene, østover og vestover

Fordelene med å reise til Georgia for å jobbe på den måten som jeg har gjort, er at man møter mennesker og kommer inn i samfunnet på en annen måte enn som turist. Ulempen er at man er der for å .. ja, nettopp, - jobbe, og da har man ikke så mye fritid. Jeg skulle gjerne ha brukt mer tid på å reise i landet, spesielt i fjellene. Det var det dessverre ikke tid til. Derimot fikk jeg et par fine turer, en østover fra Tbilisi, og en vestover:

På min nest siste tur til Georgia hadde Manana og jeg avtalt å reise rundt i distriktet øst for Tbilisi, og derfor bestilt en taxi. Det viste seg å være en Toyota-”jeep” av passende eldre årgang, som skulle kjøre oss rundt i Kakheti-distriktet, som lå et par timers kjøring av gårde. Sjåføren, en svært sympatisk mann i sin beste alder, skulle ha 200 lari (ca 700 kr) for oppdraget. Vi startet om morgenen og var borte frem til mørket hadde lagt seg.

I det turen startet og veiene var som verst, og det humpet noe voldsomt, kommenterte vår sjåfør at ”veiene var kanskje ikke så bra, men bilen er i topp stand, så dette skulle nok gå bra”. Med tanke på den øvrige kjørekulturen i Georgia var jeg ikke fullt så sikker. Ville dette gå bra? Tja. 

På vei til Telavi, Kaukasus i bakgrunnen

Første stopp var byen Telavi, men før vi kom dit passerte vi over en fjellkjede med utsikt mot Kaukasus. Fjellkjeden lå som en kulisse hele første del av turen, et mektig syn. Ved ankomst Telavi var vi bl.a. innom et interessant marked med mulighet for innkjøp av en stor mengde krydder.

Manana hjelper meg å kjøpe krydder på markedet i Telavi

Vi besøkte også flere sentrale kirker, noe som bl.a. Manana var svært glad for. Dette har lenge vært hennes ønske og jeg forstår at det er ikke alltid så lett for Georgiere å reise, selv i sitt eget land, når ressursene ikke er der. Vår sjåfør var aktivt deltagende ved hvert kirkebesøk og fortalte historie, samt tente stearinlys så fort muligheten bød seg.

Etter et par timers kjøring, ca. 2 -3 mil fra grensen mot Azerbajan kom vi til byen Sighnagi og kirken/klosteret hvor St. Nino ligger begravet. St. Nino innførte kristendommen i Georgia rundt år 400. Unesco har fredet mange av stedene vi besøkte, hvilket burde tale for seg.

Middagen ble inntatt på en restaurant i det solen gikk ned over slettelandskapet, fortsatt med Kaukasus i bakgrunnen. Sjåføren bestilte ved disken, og maten smakte godt. Da jeg skulle betale for gildet, viste det seg at sjåføren hadde kommet meg i forkjøpet og betalt det hele. Det lot seg ikke gjøre å overbevise ham om at han ikke ville tjene mye på oppdraget om han skulle betale ca. 70 av de 200 lari-ene på middag til oss alle. Jeg fikk opplyst at vi nå var venner, og det var selvklart at det var han som betalte. Jeg opplevde dette som ”for gæli”. På tilbaketuren la jeg en strategi, som til alt hell viste seg å fungere: Ved ankomst Tbilisi samlet jeg først sammen alt pikkpakk, så takket jeg sjåføren hjertelig for en fin opplevelse, gav ham pengene som ved første øyekast så ut til å være 200 lari, men som viste seg å bestå av 300, noe vedkommende sjåfør ikke rakk å se før jeg i rask gange i motsatt retning av bilens kjøreretning forsvant i mørket. . . .  . .

Så tilbake til spørsmålet mitt: Hadde denne kjøreturen gått bra? Det var tydelig at vi hadde med en erfaren sjåfør å gjøre, men: Ved hjemkomst denne dagen kunne jeg oppsummere med at vi 1) i god fart hadde fått en hund på størrelse med en liten ponny opp på panseret. Hunden hylte som en stukken gris, og sprang av gårde langt unna vår rekkevidde. Vår sjåfør fikk, da han var ute for å se om panseret hadde fått noen bulker, opplyst av en tilskuer at han kjente til hunden fra før og at ”hunden var og ble dum, fordi dette var ikke første gangen”. 2) kjørt ned en høne. Denne flaksende høna kom ut i veien fra venstre side, greide akkurat å redde seg unna forhjulet på en (for oss) møtende bil i venstre felt, men var av naturlige grunner ikke oppmerksom på oss, som kom i motsatt retning, noe den uheldigvis burde vært klar over. Vår sjåfør snudde seg mens han kjørte videre, så på oss og trakk på skuldrene, og fortsatte.

 I forgrunnen: Arven etter Sovjet, i bakgrunnen borgen i Telavi

 Reise vestover

Ved mitt neste og siste besøk i Georgia var min kone Nilla, og min yngste sønn Isak med. Manana og jeg kontaktet den samme sjåføren for å utforske andre områder i Georgia. Denne gangen gikk turen vestover fra Tbilisi. Flere kirker ble besøkt på denne turen også.

Vi avla også Stalins fødeby Gori et kort besøk. Her så vi kulehull og andre ødeleggelser etter Russlands angrep mot utbryterrepublikken Sør Ossetia i 2008. Sør Ossetia ligger bare noen få mil unna og det ble kjempet kamper helt inn i Gori. 

Vi var ikke så interessert i det store Stalinmuseet i byen, så det besøkte vi ikke.

Vi ble også fortalt at det er en teori som hevder at Putin også stammer fra Gori. Han måtte vistnok flytte fra sin mor allerede i barneårene og til sine besteforeldre i det som i dag er Russland. Denne historien står imidlertid ikke i samsvar med Putins offisielle biografi. 

Ikke langt unna var landsbyen Uplistikhe, som var bygd av grotter i fjellsiden. Her har det levd et helt samfunn.

Grottelandsbyen Uplistikhe

Til slutt gikk turen til Mtskheta, Georgias hovedstad frem til ca år 500 e. Kr. Byen er fortsatt en åndelig hovedstad med en stor katedral. Den dagen vi var der, foregikk det åpning av en kiste til en helgen. Det var lange køer av folk utenfor katedralen. 

En sovjetisk bygd lastebil, et vanlig syn når man ferdes langs veiene

Historien om Tonika - den russiske el-gitar

I vinduet til en liten instrumentmakerbutikk var det noe som tiltrakk min oppmerksomhet. Ved siden av en vanlig billig Les Paul-kopi, hang det noe som minnet om en avsagd Strat. Jeg kunne ikke gå forbi vinduet. Var det en elgitar jeg ikke kjente til? Jeg gikk inn. Ekspeditøren i butikkken sa jeg heller burde kjøpe Les Paul-kopien og argumenterte med at den var mye bedre, men kjøpet av Tonika, en russisk bygd elgitar, antagelig fra slutten av 60-tallet, var uungåelig! Den kostet 100 Lari (ca 350 kr) og passet fint i kofferten min når jeg tok av halsen. 

Jeg søkte informasjon på nettet og på siden Cheezy Guitars fant jeg ut at dette antagelig var modell EGS-650 laget i Sverdlovsk. På denne nettsiden beskrives lyden av dette instrumentet som "suitable for anything but music". Ikke verst! Instrumentet er ikke forsynt med vanlig stor Jack-utgang, men Sovjeterne har forsøkt å innføre en ny standard ved å sette inn en 5-pins DIN-plugg (noe som ligner en MIDI-plugg) for de som husker den. Siden halsen ikke har innlagt stålinnlegg, har båndene oppover halsen blitt slipt ned til et nivå hvor man ikke kjenner friksjonen av dem om man stryker oppover halsen. Instrumentet er svært tungt, og siden utsvinget man skal lene høyre underarm mot, når man spiller, ikke er der, forekommer instrumentet som vanskelig å holde. 

Nå henger gitaren fint på veggen hjemme og venter på en aldri så liten restaurering. Jeg gleder meg til å høre lyden av den gjennom min Mesa Boogie, eller kanskje jeg først skal prøve den igjennom min Tanberg Sølvsuper 4 radio med rør! 

Jubel etter innspilling i Sameba-kirken

Det første som møtte meg da jeg ankom konservatoriet var en kakafoni av lyd. Det var varmt i været og alle husets vinduer stod åpne. Hvor mange sangere og pianister bygningen rommet, vites ikke, men jeg hørte dem alle, i hvertfall låt det sånn! Alt ble badet i lydrefleksjoner fra omliggende bygninger. Et ukjent antall Haydn´er og Bach´er i ulike tonearter. Spesielt de kvinnelige sangerne stakk seg ut. Ingen betongvegg kan stanse en kvinnelig Georgisk sanger!

Tbilisi state conservatory

Noe lydstudio var enda ikke bygd og det fantes lite som hadde med musikkteknologi å gjøre. Her fantes det ingen PC´er annet enn til kontorbruk, og kunnskapen om innspilling og mikrofoner var lik null. I alle fall virket det slik ved første øyekast. Det viste seg  imidlertid at rektor Rezo Kiknaze hadde en ganske solid bakgrunn fra Tyskland i bl.a. Max MSP, et nokså avansert musikkproduksjonsredskap. Første tegn på at vi ikke var på bar bakke. 

Rezo og Knut

Landets folkemusikk var godt representert ved konservatoriet. Det er en rik og frodig tradisjon. De som har hørt georgisk flerstemt sang glemmer det aldri! Det som er så fint med denne tradisjonen, er at den lever blandt folk der de er i dagliglivet, på jobb, på restaurant, hjemme, folk bruker den!

I Georgia eksisterer det få pensjonsordninger, noe som resulterer i at folk må stå i jobben mye lengre enn i Norge. Det bar institusjonen preg av, siden en god andel av lærekreftene ble ansatt allerede i Sovjet-epoken. 

Manana, en av konservatoriets svært godt likte lærere var tiltenkt oppgaven med å undervise i musikkteknologifagene etter at mitt oppdrag var ferdig, og det var derfor fint å få treffe henne. Jeg fikk også et hyggelig gjensyn med min student fra Musikkhøgskolen i Oslo: Mariam, en svært hyggelig og interessert student som skulle ta fatt på jobben som studiomanager i lydstudioet, som på det tidspunktet var på planleggingsstadiet. 

Undervisningsforberedelser

Recording var navnet på emnet jeg skulle undervise i. Det omfattet fagfelt som ulike mikrofontekniker, lydopptak, redigering, mix og mastering av musikk. Alt undervisningsmateriell, både kompendier og videoer, måtte spesiallages for å få det presist nok. Alt jeg skrev på engelsk skulle oversettes en gang til, til georgisk av Mariam og Manana, og da var det viktig at den jobben ikke ble for omfattende. Fagstoff på Georgisk fantes ikke.  Det var noe spesielt å se sitt forfatterskap med sitt eget navn på foreligge i et skriftspråk man selv ikke har en anelse om hva betyr.

Fra mitt ståsted

I løpet av den første dagen hadde vi kommet såpass langt at studentene hadde gjort sin første innspilling, og de hadde så vidt begynt å se på noen redigeringsmuligheter. Det var viktig at undervisningen var praktisk rettet. Teori var det mulig å lese seg opp i gjennom kompendiene og videoene, men for å bli god i musikkproduksjon er det viktig med praksis. Skal man bli en god baker må man faktisk bake, ikke bare lese oppskrifter.

Opptak

Lydstudio

Mats bygde opp et meget godt fungerende lydstudio for undervisningsbruk. Det bestod av to rom, hvorav det ene var kombinert innspillingsrom og undervisningsrom med flere arbeidsstasjoner til studentene, mens det andre var et kontrollrom, med opptaksmuligheter. Dette studioet var kvalitetsmessig fullt på høyde med det aller beste i norsk utdanningsmålestokk, og det lå langt over noe annet av tilgjengelige studiofasiliteter ikke bare i Georgia men også i noen av de andre nabolandene. Undervisningen var basert på Cubase, men annen programvare og plug-ins var også installert. Voksne Pc´er som var konfigurert for musikkproduksjon på alle måter, et arsenal av mikrofoner og øvrig tilleggsutstyr, samt en solid Genelec-lytting var på plass. 

Det var så stor interesse for studioet og studietilbudet at da åpningen av studioet fant sted var det til og med et reportasjeteam fra en TV-kanal tilstede og intervjuet flere av de involverte, både fra norsk og georgisk side. 

TV- team på besøk i studio

Innspillingsprosjekter

Studentene var svært hyggelige og imøtekommende. Vi ble etterhvert et riktig godt team, noe som bl.a. viste seg da vi en vakker kveld flyttet opptaksutstyret til Sameba church, Tbilisi´s største kirke, for å gjøre kor og vokalopptak. Alle som hadde mulighet var med. Akustikken og etterklangen var enorm, stemmene fløt avgårde. Mikrofoner ble plassert ble plassert ut i ulike posisjoner og konfigurasjoner, både nær sangerne og lenger unna. Her fikk man virkelig høre forskjell på rommets naturlige klang og den klangen en plug-in kan produsere. 

Men det var et vifteanlegg som ikke lot seg skru av….. Studentene fikk et ekstra uventet oppgave med å filtrere bort støy på de sporene som var mest utsatt, dvs. de mikrofonene som var plassert lengst unna. 

Lytter fornøyd på opptak

Vi fikk også utført et opptak at Konservatoriets symfoniorkester. I tillegg til en del vanlige mic-plasseringer, benyttet vi sjansen til å plassere et antall mikrofoner i ulike uvanlige posisjoner, bare for å høre hva de kunne tilføre. Mulighet for testopptak med et fulltallig symfoniorkester er jo ikke hverdagskost!

Opptak av Konservatoriets symfoniorkester

Studentene

Noen av studentene var svært ivrige og ambisiøse, møtte opp en time før undervisning, håndhilste hver dag, absorberte alt fagstoff. De kunne ofte levere dobbelt sett besvarelser, bare fordi de var interessert. Andre var mer moderate i sin innsats. Nå er det lett for en utenforstående å tillegge den enkelte student negative egenskaper ut fra en innsats som ikke alltid var på topp, men her er det viktig å huske på forholdene folk lever under i dette landet. Det er snakk om infrastruktur som ofte ikke fungerer særlig godt, behovet av en inntekt er påtrengende, nær familie som trenger hjelp, osv. En av studentene bodde en to timers Lada - kjøretur på georgiske veier unna, noe som selvfølgelig ikke alltid kunne gå bra. 

Opptak av jazzband i studio

Det var ikke bare studentene som skulle undervises. Lærekreftene som skulle overta undervisningen av faget når vår tid var omme, måtte også få en grundig veiledning. Å skaffe lærere i et land uten særlig fagkunskap når det gjaldt musikkteknologi, var ikke enkelt, men Manana, som var utpekt av skolen til å skulle overta undervisningen av Recording-faget, viste seg å være svært motivert, ivrig og samvittighetsfull.

Interesse for emnet

Det var stor interesse for emnet allerede det første året, og det var ikke noe problem å fylle opp plassene. Dette var jo noe helt nytt og spennende, og mange var nysjerrige. Et par av studentene var nødt til å slutte på Konservatoriet i løpet av skoleåret, men de fortsatte allikevel å komme i musikkteknologitimene, noe som selvfølgelig bare var hyggelig. Undervisningen ble gjennomført, og studentene avla eksamener som viste at de stort sett hadde fått en god forståelse av faget.

Utenfor Konservatoriet

At Recording-emnet var blitt populært, fikk man for alvor se året etter: Da var det 54 (!) påmeldte til dette emnet, og det var i utgangspunktet plass til 8.…..

Takk!

Jeg er svært glad for at jeg har fått være med på dette prosjektet! Det har vært en berikelse både musikalsk og personlig. Jeg har fått innsikt i et samfunn jeg hadde liten peiling på fra før, og blitt kjent med mennesker som har gjort varig inntrykk i meg!

There are several persons in this project who I am grateful to, but if I am going to pick out three persons I really would like to give my thanks to, it must be: Mats, for giving me this great opportunity, and putting everything so well together. Mañana, for being so nice, taking care of me when I am in Tbilisi, and helping me in every way, and at last I would like to thank Mariam, you have been a great inspiration in this project. You keep everything together and makes things move on! 

Nakhvamdis!

კნუტ

Knut